Lofoten

Jeg er tilbake i Lofoten, denne gangen for å møte ungdommer i Leknes, og for et bokbad med Kjersti A. Skomsvold.  

image.jpg

Anmeldelse i aftenposten

Anmeldelse (Simon Stranger): Enkel, inderlig og brennende

Verden bryter seg inn hos norsk ungdom. Den nøkterne stilen fremkaller virkeligheten sylskarpt. Mette Hofsødegård

Oppdatert: 30.aug. 2014 13:37
Lagre artikkelen i leselisten

Roman - ungdom

De som ikke finnes

Simon Stranger Cappelen Damm

Fra 12 år
Emilie la igjen en skjebnesvanger ledetråd i livet sitt da hun var på ferie på Gran Canaria. Den illegale båtflyktningen Samuel fra Ghana fikk en lapp med adressen hennes på. Denne

lappen fører dem sammen i Oslo.
Trilogien om Emilie avsluttes med en papirlapp fra Samuel.

Viktig bok

Det er forskjell på bøker, og noen få er viktigere enn andre, mye viktigere. Denne boken av Simon Stranger tar et nesten brutalt tak i meg, river meg ut av den profesjonelle anmelderrollen og fører meg inn i en ufattelig brutal og hjerteskjærende virkelighet. De som ikke finnes handler om unge papirløse flyktninger representert ved Samuel. Han som med håp og mot vil skape en forskjell for seg og sine nære, men som systematisk ribbes for verdighet og fremtidsmuligheter gjennom overgrep. Og om hun, som engang ville redde verden, og særlig Samuel som hun ble forelsket i. Men som skremmes og vemmes når han dukker opp i hennes trygge hjem. Vil foreldrene merke at en fremmed har vært på besøk?

Kontrastene er grelle, og representerer moralske umuligheter. Samuel er den som ikke kan finnes, fordi han er umulig å forholde seg til seg.

Virkelighetsnært

Stranger bruker ikke store ord, et innfløkt plott eller poetiske bilder. Han tar tredjepersonperspektivet, og med et virkelighetsnært journalistisk språk forteller han sin historie. De realitetene han forteller om er sterke nok, og karakterene er troverdige uten at han går veldig tett på dem. Valget av stil er effektivt. Med detaljer og innsikt. Om illegal transport inni en container, i stummende mørke, med dobøtte og oppkast. Om å være narkotikaselger og gutteprostituert. Om nattlig vask av barnehager og offentlige kontorer i Norge til tjue kroner timen.

Mottageligheten for smerten i verden, både den nære og den større og litt fjernere, er forskjellig fordelt. Denne boken er en utfordring til de som egentlig er lei av å se seg i speilet og fundere på om selfien er bra nok til et nytt skoleår. Og den er en utfordring til de som er lei av å kjenne på å være sliten av sin egen medfølelse. Men mest er den en utfordring til alle som lar seg bevege, og som tenker: dette er umenneskelig, dette er urettferdig, hva kan jeg gjøre?

Stranger viser de uutholdelige moralske situasjonene vi står i når alle forsøk på å holde dem på avstand er borte. Det er en brennende intensitet i spørsmålene han maner frem. Og det drønner i mangelen på svar fra de voksne, de som ikke skal få se at Emilie har hatt besøk, de som vil slippe å bekymre seg over det umulige.

Med alt han skriver og ikke skriver, gjør Strangers bok seg gjeldende, slik bare få bøker evner. Publisert: 30.aug. 2014 13:37

 

art

ikkelen i leselisten

 

SISTE FRA ANMELDELSER

VIS KOMMENTARER

 

Jazzlydenav2015

«Tankevekkende, perspektivrik og brennaktuell folkefiende»

KristianSkylstadviseross ødeleggelsens poesi

Synger med stjernene

Slikskalduværesosialpå mobilen i år

Kringlen skriver kunnskapsløst om lederes helse

 

"De som ikke finnes" er ute.

Ny roman for ungdom. Og for voksne. Ifølge Dagbladet; for alle.

Det har gått fem år siden "Barsakh" kom ut. Mange lesere har spurt om hva som skjedde videre med Samuel, og jeg har ikke visst svaret, slik jeg aldri gjør.

I 2012 kom "Verdensredderne", som fortalte om Emilies liv, noen år senere.

Her er avslutningen. Fortellingen om Samuel. Om papirløse flyktninger i Europa. En roman om å være uønsket. Om strukturell urettferdighet, og om det å gradvis miste troen på fremtiden.

Boken har fått strålende mottagelse.

 

Kvinnedagen – en coverstory

"Kunne man ha sett for seg et bilde av Leif Ove Andsnes i bar overkropp på pianokrakken, avbildet bakfra, med muskuløse skuldre og kraftige underarmer som strekker seg utover flygelet, mens mannen selv stirrer uutgrunnelig mot kameraet med todagers skjegg og et blikk fra en deodorant-reklame? Jeg tror ikke det."


Read More

Intervju i Bokprogrammet på NRK2

Intervju i Bokprogrammet, NRK2. (23. oktober 2012)

Det starter på Strangers plass, beveger seg ut på den gamle skuta "Anna Kristina" som er med i romanen "En fremmed i verden", og avslutter på Sollerudstranda. Rett nedenfor huset der jeg vokste opp.

"Vi reiser for å komme hjem."

Read More

Anmeldelse i Morgenbladet

Tekst: Espen Grønlie

Publisert: 20. september 2012 - 14:23

FAKTA

Anmeldelse

Simon Stranger
En fremmed i verden 
 478 sider. Tiden Norsk Forlag 2012.

At forfattere skriver sin egen person eksplisitt inn i verket, forekommer nå så hyppig at man bør spørre seg om grepet ikke har mistet den forfriskende kraften det en gang hadde. Likevel har jeg så stor respekt for Simon Stranger (f. 1976) at jeg møter hans forsøk med interesse. I sin roman av året omtaler Stranger sine tidligere prosjekter: I Den veven av hendelser vi kaller verden(2003) dreide seg om «å følge noen av de minste bestanddelene i verden, et hydrogenatom, gjennom planter, mennesker og gjenstander over et spenn på tusen år». I Mnem (2008) var ideen «å skrive om en by, hyre inn en arkitekt til å tegne den og la hvert kapittel i boken være en gate i byen».

Synlig research. Stranger kunngjør så at hans prosjekt i En fremmed i verden er å skrive en roman som går fra person til person, «bare gjennom nærhet i tid eller rom». Hovedhistorien dreier seg om en svart gutt, Noah, som er adoptert og oppvokst i et bedrestilt område av Cape Town, men derfra tar romanen en rekke avstikkere, ikke minst til Simon Strangers eget liv. Han er også adoptert, kan vi lese. I boken trer han fram som en forfatter som forholder seg til ulikt materiale, fra sin mors dagbøker, som omtaler farens sykdomsleie, via Nelson Mandelas memoarer, til loggbøker signert Cape Towns grunnlegger, nederlenderen Jan van Riebeeck, som levde på 1600-tallet. Romanen siterer fra disse kildene, men lar også fiktive narrative tråder spinne ut fra dem.

Forfatteren siterer også sitt eget brev til tidligere utenriksreporter for NRK, Tomm Kristiansen, og omtaler et påfølgende møte mellom de to på Bristol, som blir presentert som en vesentlig kilde for deler av romanen. Slik gjør forfatteren et poeng av å vise fram researchen som ligger til grunn for skrivingen. Litteraturen blir avslørt som håndverk.

I forfatterens verksted. Men får Simon Stranger romanen sin til å bli mer interessant ved å skrive inn seg selv? Svaret mitt må bli ja, med visse forbehold. Når det gjelder temaet adopsjon, er det utvilsomt vellykket – refleksjonene over det spranget adopsjonen utgjør, gir romanen dens nødvendige eksistensielle klangbunn, som da det heter om Noah at «selv om han [...] var adoptert og svart, var han hvit i alt annet», og om Simon Stranger at han er «en fremmed», noe til og med etternavnet hans indikerer.

I beskrivelsen av farens sykdom blir jeg mindre overbevist av det selvbiografiske innslaget. Og selv om jeg syns det er spennende å få et «innblikk i forfatterens verksted», framstår noen av henvisningene til skrivearbeidet en aning utenpåklistret. Hva tilfører det verket at forfatteren mot slutten informerer om at «Det er blitt midten av mars 2012 mens jeg skriver dette»?

Historien i samtiden. Slik jeg ser det, må det primære formålet med å omtale det skrivende forfatterjeget være å innføre en instans for å reflektere over historisitet: at menneskers forståelse av seg selv og verden finner sted innenfor en horisont preget av en historisk gitt situasjon. Det er i seg selv et prisverdig formål. Det reflekteres altfor lite over historisitet i norsk litteratur.

Åpningen av romanen er løfterik, fordi den lar assosiasjonene gå til både hulemalerier og geologisk historie, og dermed inviterer leseren til å tenke i virkelig lange tidsspenn. Første setning må riktignok sies å være en klisjé: «Fortiden finnes fremdeles.» Men da samme påstand senere gjentas, og forfatteren makter å knytte den geologiske historien til en beskrivelse av «landskapet som formet noen av verdens første bønder», og trekker historiske linjer helt fram til nåtid, blir jeg imponert. Her er de konkrete beskrivelsene ikke bare svært godt skrevet, de tar samtidig form av levende illustrasjoner på hvilke elementer fra fortiden som stadig er virksomme.

Det fungerer i det hele tatt godt når Stranger i essayistiske refleksjoner syr sammen de brokkene av handling han allerede har beskrevet i ulike rom. At han selv har levdsamtidig med apartheid, er noe av det romanen gjør rett i å minne om: «Holdninger til mennesker som jeg forbinder med 1800-tallet, levde fremdeles da jeg var ungdom».

Global action. Flere steder oppviser Stranger en klar politisk bevissthet, ikke minst en bevissthet om at det har skjedd noe vesentlig med verden på kort tid – det som gjerne kalles globalisering. Observasjonene om bomullsankerne og industriarbeiderne i dagens Asia er knappe, men gode. Passasjene som omhandler historien om apartheid i Sør-Afrika antar på sin side temmelig konvensjonelle former, som når Sharpeville-massakren blir framstilt som punktet der kampen slutter å være fredelig og blir voldelig.

Og i nåtidshistorien fra Sør-Afrika, later viljen til å utvikle en tradisjonell intrige til å gå på bekostning av de politisk-historiske refleksjonene. Det som skjer med Noah da han leter etter sitt opphav, og beskrivelsen av en terroraksjon, står for meg som noe påtrengende action-elementer som romanen i grunnen kunne ha klart seg uten. Men heldigvis blir det gjort så mange hopp rundt omkring i tid og rom at disse sekvensene ikke svekker boken på noen avgjørende måte.

Stødig grep. Romanens globale og historiske blikk gjør det fristende å betegne den med det noe forslitte ordet «ambisiøs». Det betyr ikke at forfatteren lar sine kunstneriske vyer oversvømme alle bredder. Det hele er gjort med et stødig grep om det mangslungne materialet. Vi ledes fra den ene tiden til den andre, fra sted til sted, med velbalanserte vekslinger mellom dypdykk og digresjon. Slett ikke alt er like interessant, og flere partier er i overkant ordrike, men En fremmed i verden er likevel en vellykket roman.

Romanrester, del II

[Enda et fragment. Blant de siste som røk ut. Til tross for at det foregår ved Rolf Strangers plass.]

*

På Rolf Strangers plass, mellom rådhuset, sjøen og den gamle festningen ved havnen i Oslo, står statuen av en kjent norsk soldat og seiler: Peter Wessel (1691-1720), senere bare kalt "Tordenskjold".

Ifølge min svoger som driver med slektsforskning er vi muligens i slekt, siden familien min også har en forgrening til Wessel-slekten. Tordenskjold deltok i en rekke slag, han seilte rundt halve kloden, blant annet til Karibien, men døde ung, etter en tragikomisk krangel. Utgangspunktet var en uenighet om eksistensen av fabeldyr. Under en middag ved en bankett i Tyskland fortalte Tordenskjold sin bordkavaler om en mann han hadde møtt, som virkelig trodde at Hydra fantes; et slangeliknende vesen med syv eller åtte hoder og fire bein med skarpe klør, ja, han hadde til og med påstått at han hadde sett et utstoppet eksemplar med sine egne øyne et sted i Hamburg. – Er det ikke helt utrolig hva folk kan få seg til å tro, avsluttet Tordenskjold, og skar et stykke av kjøttet på tallerkenen. Folk rundt ham hørte begeistret på. Han merket hvordan blikkene deres hvilte på ham, hvordan kvinnene i nærheten så på ham. Idet han skulle til å føre gaffelen mot munnen, snudde en mann seg rundt fra bordet ved siden av, og sa at det var han som var hovedpersonen i fortellingen. Tordenskjold hadde ikke lagt merke til mannen før nå, men kjente ham igjen med det samme. Det var ham. En krangel brøt ut. Mannen sto på sitt, at dette dyret virkelig eksisterte, og fant seg ikke i å bli latterliggjort på denne måten. En kelner kom bort bordet og ba mennene høflig om å fortsette diskusjonen utenfor. Tordenskjold reiste seg. Så alle blikkene mot seg, og kunne ikke annet nå. Kunne ikke ta det tilbake, men måtte fortsette ut av den store salen.

De kom ut på plassen. Diskusjonen ble til et slagsmål. Knyttnever på gårdsplassen. En kamerat kom i mellom dem, og sa at de heller fikk gjøre opp på en verdig måte, dersom det virkelig skulle være så mye om å gjøre, og de to mennene avtalte å møtes til duell dagen etter.

Soloppgang. Sverd. Kniplingskrager og skinnende støvler. Lyden av klingende metall som ble kastet tilbake fra murveggene på gårdsplassen. Tordenskjold tok et raskt skritt fremover, stakk sverdet fremover i en hurtig bevegelse men bommet. I det samme kjente han sverdet bore gjennom magen. Metallet som gled inn, og som gled ut igjen. Han sank sammen. Motstanderen beklaget seg med det samme, slapp sitt eget sverd i bakken, og forsøkte å hjelpe ham opp, men det var for sent. Folk stormet til, og Tordenskjold ble liggende på ryggen og se lyset mot festningstårnet. Noen timer senere var han død. Hydra hadde krevd sitt første liv.

(Det hører med til historien at mannen faktisk ikke løy. Det fantes virkelig et slikt utstoppet eksemplar i Hamburg på den tiden, som også samtidige biologer referer til. Det mannen bare ikke visste, var at monsteret var sydd sammen av forskjellige dyreskrotter. Carl von Linné skriver i en av sine bøker at han bare behøvde et blikk for å kunne slå fast forfalskningen. For Tordenskjolds del kostet dette påfunnet livet.)

Transient
Transient

Romanrester, del I

[Dette er den aller siste passasjen jeg strøk, like før romanen gikk i trykken, om fotografene i the Bang-bang club, som opptrer flere ganger i boken. Likevel tok jeg den ut, for å øke hastigheten i romanen mot slutten. At bare de mest sentrale står igjen. Her er en mulighet for å lese det. Som ekstramateriale.]

*

Et sort-hvitt fotografi fra Sør-afrika, tatt av fotografen Joao Silva fra «The Bang-Bang Club», der Kevin Carter også var med. Bildet viser en gate i Johannesburg. En pen ung mann krysser gaten. Han er svart, går kledd i dressbukser og hvit t-skjorte, og han ler mot kameraet, som ingenting. Siden han er i front av fotoet blir man smittet av latteren, av det lystige smilet hans, slik at det som er bak ikke synes først, før det blir tydelig, altfor tydelig, og smilet hans forvandles, for der, bare noen skritt bak ham, under kronen av et gammelt nåletre står en gruppe av ti-tolv svarte kvinner, i fotside skjørt og tørkle knyttet rundt hodet, og hamrer med trestokker mot en kropp som ligger på bakken. Det er en kvinne. Hun ligger på siden, men med ansiktet presset mot veien. Resten av kroppen stivt bakover. I billedteksten skriver Silva "Den alvorlige skadde kvinnen ble senere fraktet bort av politiet men det er uklart om hun overlevde."

På den neste siden i denne boken, vises et bilde som vant Pulitzerprisen for 1990, tatt av Greg Marinovich, en kollega fra det samme kollektivet av pressefotografer. Fotoet viser en svart mann i bar overkropp som hamrer en machete mot hodet til en skikkelse som sitter på huk, innhyllet i røyk. Mannen heter Lindsaye Thsabalala. Han tilhørte zuluene, og hadde bare gått av toget, på vei hjem fra jobb, da en gruppe ANC-tilhengere angrep ham. Uten å sjekke om han var politisk aktiv. Uten å sjekke hvem han var, hva han trodde på. De bare jaget etter ham, kastet steiner, slo, sparket og stakk ham med kniver til han lå stille på bakken. Greg beskriver hvordan noen begynner å helle bensin på den livløse kroppen. Det er i det øyeblikket han kommer seg unna, forstår hvilken fare han selv også befinner seg i, setter seg i bilen og kjører. Plutselig blir han oppmerksom på en brennende mann som løper over sletten langs veien, innhyllet i gule og blå flammer, med røyk veltende bak seg, og med fektende armer og ulende skrik før han faller sammen. Greg stanser bilen. Han tar frem kameraet tidsnok til å fange bildet: En mann i bar overkropp som løper bort til den brennende mannen mens han fremdeles sitter på knærne, og kjører macheten inn i hodet hans. En mann som nektet å dø.

Desmond Tutu skriver i forordet til boken, at det aldri hadde vært en tid da svarte var mindre verdt enn denne. Han skriver også at alle tegn tydet på at det sto noen bak, krefter som ønsket å destabilisere hele landet, ødelegge for avviklingen av apartheid, og vise at de svarte var uegnede til å styre landet. Mange år senere begynte bevisene å dukke opp. Mange ble betalt for å starte bråk, og det var også en påfallende tendens til at massakrene skjedde akkurat idet partene begynte å nærme seg en enighet rundt forhandlingsbordet.

Dessuten, som Tutu skriver, så var det ingen som spurte først, før de drepte. Alle overfallene på togene. Skuddene fra passerende biler. De traff helt vilkårlig, og drepte tilhengere fra begge sider.

Noe annet lå bak. Et ønske om kaos. En siste krampetrekning fra det vaklende regimet.

Fotavtrykkene til Desmond Tutu. i Stavanger.

Transient
Transient

Kapittelfestivalen

Takk til Espen Røsbak og arrangørene under årets litteraturfestival i Stavanger. Fantastisk flott program. Strålende solskinn. Vakre smug og glade mennesker. Mer kan man egentlig ikke kreve. Jeg leste på Bøker & Børst på fredagskvelden med Trude Marstein. Hørte samtale med Tom Egil Hverven og Ane Farsethås om 00-litteraturen. Leste for ungdommer ihvelvet der NOKAS-ranet foregikk. Lørdags kveld leste jeg ombord i skipet MS Sandnes sammen med den amerikanske forfatteren Patrick Flanery på lørdag. Søndag var det barnas tur, og kruseduller.

Fin by. Til og med flere skulpturer av en gammel favoritt: Antony Gormley.

Stranger than fiction

Fra nrk mandag:

Utestengt fra Facebook på grunn av sitt «rare» navn

Simon Stranger er utestengt fra sin konto på Facebook

Forfatter Simon Stranger er utestengt fra Facebook-kontoen sin på grunn av sitt «rare» etternavn.

Utestengt fra Facebook på grunn av sitt «rare» navn

Ingrid Stranger-Thorsen

privat

Jan Fredriksson

Foto: Privat

Salman Rushdie var også i navnekrangel med Facebook.

Foto: ANDREW WINNING/Reuters

– Jeg kan da ikke være den eneste av Facebook sine over 900 millioner brukere som har et navn som blir litt corny på engelsk? sier Simon Stranger.

Er du Facebook-bruker og har et navn som kan lyde litt snålt på engelsk, pass på! Du kan snart bli utestengt fra den sosiale nettjenesten. Facebooks «Real name policy» sensurerer en hver med et navn som høres vel snålt ut på engelsk.

Don't be a Stranger

Fredag morgen skulle Stranger som vanlig logge seg inn på Facebook, men kom ikke inn.

– Jeg prøvde å skrive inn passord og brukernavn på nytt, og fikk da beskjed at jeg var midlertidig utestengt fra tjenesten fordi jeg ikke brukte mitt virkelige navn, sier Stranger noe fortvilet.

Men det gjør han. Han heter Stranger til etternavn. Det gjør også faren hans, moren hans og flere søsken. Og de ikke den eneste familien i Norge med dette «rare» etternavnet.

– Det er utrolig komisk. Og i grunnen ekstremt dårlig timet siden jeg skal ha lanseringsfest for min nye bok denne uka, sier han.

Føler seg som Kafka i Cyberspace

Stranger prøvde å rette opp i misforståelsen ved å følge deres hjelpeside-prosedyrer, hvor det står at om man føler seg uriktig behandlet kan man sende inn en kopi av gyldig legitimasjon.

– Jeg skannet inn passet mitt og sendte det til dem.

Etter to sekunder fikk han et automatisk generert svar hvor han ble sendt tilbake til de samme sidene hvor det står om Facebooks navnepolicy.

– At det er ikke mulig å få tak på noen i Facebooksystemet, som kan rette opp dette, kan jeg jo forstå, men at jeg havner i en slags Kafka i Cyberspace-sfære når jeg prøver å rette opp i det, er litt komisk. Spesielt når de på slutten stiller spørsmålet: «Was this helpful?» Nei! Det var det absolutt ikke!

Er ikke alene

Cecilie Stranger-Thorsen opplevde det samme fredags formiddag. Et par timer senere ble søstra hennes, Ingrid Stranger-Thorsen sparket ut av Facebook hun også. Begge to har sendt nettverket sin ID-dokumentasjon, og generelt gjort som Facebook forlanger de skal gjøre i en slik situasjon, men det har vært dørgende stille siden fra den kanten.

– Det er veldig underlig. Brukerprofilen min er nå stengt. Andre kan se den, men jeg har ikke tilgang til å redigere den, sier Ingrid Stranger.

Hun forteller at navnet hennes ofte blir fleipet med i utlandet, men at hun aldri tidligere har opplevd å bli utestengt fra digitale eller sosiale nettverk på grunn av det. Kontoen ble stengt fredag helt uten forvarsel.

– De kunne jo varslet meg, eller googlet meg for å sjekke at jeg er en reel person. For meg er dette veldig tungvint, men jeg regner med at de ordner opp i det innen noen dager, sier hun.

Dette er beskjeden Simon Stranger får når han prøver å logge inn på Facebookprofilen sin.

Samisk navn utestengt

Også de med det samiske etternavnet Anti har problemer med å bli godtatt av Facebook. Ellen Brita Anti fra Karasjok forteller at mange med samme navn legger til en h eller to i-er i navnet, for å bli akseptert av det sosiale nettverket.

– Noen ord skilles ut automatisk, og Anti er et av dem. Jeg kan nå bruke det fordi samboeren min tok affære. Facebook har godtatt bruken min, men de fleste andre med navnet skriver det om, sier hun til NRK.no.

Alle som Anti som etternavn må ordne dette individuelt med Facebook.

– Navnet kommer jo fra den finske formen for Anders. Det er ikke noe farlig med det, sier hun og ler.

Facebook legger seg flate

Når NRK konfronterer Facebook med de underlige navneforbudene får vi svar innen noen timer, hvor de legger seg helt flate:

– Facebook har en «Real name Policy», og her har tydeligvis navnene Stranger og Anti blitt blokkert i Norge med en feiltakelse. Facebook ber om unnskyldning og har endret dette nå. Det kan ta noen minutter før oppdateringen slår gjennom, sier Facebooks talsmann for Norden, Jan Fredriksson.

– Dette er jeg veldig glad for. Jeg vil anmode dem om å spørre før de stenger en konto neste gang. Enten kan de ta seg bryet med å google en gang, eller sende en e-post å spørre. Vi må jo være ganske mange flere som har navn som blir litt rare på engelsk. Det ville være ekstremt ironisk å måtte bruke et falskt navn for å opprette konto der, som jeg var inne på, sier Simon Stranger til NRK.no

Salman Rushdie kranglet med Facebook

Ingrid Stranger-Thorsen

privat

Jan Fredriksson

Foto: Privat

Salman Rushdie var også i navnekrangel med Facebook.

Foto: ANDREW WINNING/Reuters

Dette er beskjeden Simon Stranger får når han prøver å logge inn på Facebookprofilen sin.

Kommentarsystemer er levert av . NRK står ikke ansvarlig for misbruk av Disqus gjennom andre installasjoner enn på NRK.

Salman Rushdie vant over Facebook i en navnekrangel de hadde i fjor, ifølgeBBC. Rushdie ville gjerne bruke det som er hans mellomnavn, Salman, som fornavn på nettverkesstedet. Det er dette navnet han er kjent ved verden over. Da satte Facebook seg på bakbeina. På grunn av sin strenge navnepolicy insisterte de på at han skulle bruke navnet Ahmed, som er forfatterens første navn.

"Victory! #Facebook has buckled! I'm Salman Rushdie again. I feel SO much better. An identity crisis at my age is no fun. Thank you Twitter!", skrev den britisk-indiske forfatteren, som er kjent som Salman Rushdie på Twitter, og:

"Just received an apology from The #Facebook Team. All is sweetness and light."

Er det flere der ute som har opplevd å bli utestengt fra Facebook på grunn av navnet sitt?

Kommentarsystemer er levert av DISQUS. NRK står ikke ansvarlig for misbruk av Disqus gjennom andre installasjoner enn på NRK.

Lanseringsfest!

Endelig. Romanen har kommet. Jeg har rukket å bla i den. Stryke over sidene. Se hvordan alt ser ut på ordentlig, på papir. Igår var det lanseringsfest på Gyldendal. Takk til Mikkel Buggge som leste. Takk til redaktør Mattis ØybØ for all hjelp. Takk til alle som kom, og takk til bandet Brødrene Löwenstierne som spilte!

Transient
Transient
Transient
Transient
Transient

Om frykten for å finne et øre i en eng.

En lesning av "Selvportrett" av Edouard Levé.

Transient

"Som tenåring trodde jeg at Livet bruksanvisning ville hjelpe meg med å leve, og Selvmord bruksanvisning med å dø." Slik begynner den vesle boken, Selvportrett, av den franske forfatteren og fotokunstneren Édouard Levé.

Ti dager etter å ha levert inn et manuskriptet med tittelen "Selvmord" til sin forlegger, tok forfatteren livet av seg, den 15. oktober 2007, og avsluttet dermed en lovende karriere altfor tidlig. Det er mot dette dystre bakteppet jeg leser den norske utgaven av ”Selvportrett”.

Det er ikke en roman, og heller ikke en diktsamling, selv om måten han skriver på, likner mer på dikt enn på prosa. Denne boken er noe annet. Fragmenter. Det er en samling påstander om forfatteren. Om hva han liker, hva han husker og hva han tenker på. Det han har opplevd, og det han drømmer om. Det spesielle er at alt gis samme plass, samme verdi. Det mest sårbare og utleverende man kan tenke seg, kommer hulter til bulter med hverdagslige tanker, slik som i disse tre utdragene, fra forskjellige steder i verket:

"Siden jeg er en artig fyr, tro folk jeg er lykkelig. Jeg håper jeg aldri finner et øre i en eng."

"Jeg føler meg ikke vel i rom med små vinduer. Jeg lurer på hvordan to overvektige mennesker ligger med hverandre. Jeg trives umiddelbart når jeg er høyt oppe i en skyskraper."

"Når jeg betrakter et jordbær, tenker jeg på en tunge, når jeg slikker det, et kyss. Jeg innser at dråpevise drypp kan være en form for tortur."

Transient

Flamme Forlag skal ha honnør for å ha funnet frem til og publisert en bok som denne. En liten, men stor bok, som likner lite annet jeg har lest, og som både gleder, rører og overrasker på sine knappe 100 sider. En viss norsk forfatter bosatt i Malmø har de siste årene nådd et overraskende stort publikum ved å gå helt kompromissløst inn i sin egen biografi. Å lese Édouard Levé gir noe av den samme effekten. Leserens eget liv speiles i forfatterens. Teksten går ut av det personlige, og kommer til et sted der det treffer det allmenne, og vissheten om at det er sant alt sammen, løfter setningene, og gir dem enda større glød, større alvor.

Verket kan minne om Kristian Lundberg sin roman Yarden, eller Imot naturen av Thomas Espedal, som vant Brageprisen for 2011. Begge disse bøkene bruker et kortfattet, poetisk språk. Begge bruker seg selv.

SØPPELMANNEN

Kanskje likner “Selvportrett”  likevel mer på den faste installasjon på toppen av Museet for samtidskunst; "Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe)" av den russiske kunstneren Ilya Kabakov.

Transient

Installasjonen består av gjenstander denne mannen har vært i besittelse av, i perioden mellom 1988-95. Alt er likestilt. Tyggegummier. Sneiper. En ring. Resultatet er slående. Det trivielle trer ut av hverdagen. Plutselig ser man de alminnelige tingene med nye øyne.

Det finnes en passasje fra “Selvportrett” som minner om denne utstillingen, og som samtidig kaster et grelt lys over hva vi i ettertid vet at skulle skje forfatteren noen få år senere:

“Jeg har gjort ett selvmordsforsøk, jeg har vært fristet til å gjøre det fire ganger. Lyden av en gressklipper i det fjerne vekker til live gode barndomsminner hos meg. Jeg har vanskelig for å kaste ting. En av mine forfedre led av samlemani, etter hans død fant man en skoeske med en sirlig kalligrafert etikett med følgende tekst: “Små taustumper som ikke kan brukes til noe”. Jeg tror ikke de vises visdom vil gå tapt”.

Jeg gleder meg allerede til utgivelsen av hans siste bok “Selvmord” fra 2007, og håper den vil bli oversatt. I såfall vil jeg lese med forventning om at det vil gjør vondt på en god måte, slik all god litteratur gjør. Viser oss det vi har glemt, og det vi har glemt at vi visste. Løfte frem leseren ved å grave inn i seg selv.

Édouard Levé

Selvportrett, 2011

Flamme forlag

Ilya Kabakov

Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe), 1988-95

Permanent installasjon ved museet for samtidskunst

[Anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Ny Tid]