Frankfurter Allgemeine Zeitung har bedt forfattere i forskjellige land skrive en tekst om utsikten fra vinduet. Her er mitt bidrag:
UTSIKTEN FRA VINDUET // mars 2020
«Det er en sann menneskelig egenskap å ha medfølelse med dem som blir hardt prøvet; det sømmer seg for enhver, men det kreves særlig særlig av de som selv har trengt trøst og funnet trøst.»
Slik begynner «Dekameronen» av den italienske forfatteren Giovanni Boccaccio, antagelig fullført i 1353. Verket handler om ti unge menn og kvinner som flykter fra pesten i Firenze, og bosetter seg i et herskapshus på landet. For å få tiden til å gå, bestemmer de seg for å fortelle hverandre historier. Hver av dem skal fortelle én historie, hver dag i ti dager, pluss én historie fra forfatteren selv, slik at samlingen består av 101 noveller, som sammen danner et bilde av livet på den tiden. Noen av dem forbausende profane, gudsspottende og frivole, oppdager jeg, da jeg tar ut igjen det første bindet fra bokhyllen, og setter meg ned i stua for å lese videre, med utsikt til hagen.
Livet i karantene
Det er midten av mars 2020, nesten syv hundre år etter Svartedau- den, og et virus med det poetiske navnet Korona har tvunget folk inn i husene sine. Mange nordmenn har gjort som i Dekameronen, og reist til hyttene sine, men er blitt beordret hjem igjen i karantene av staten. På fredag ble skolene til barna mine stengt. Min kone, som har vært på jobb- reise utenfor Norden, er satt i fjorten dagers karantene. Serveringsstedene er stengt, og her sitter vi i forstaden, innelåst med hjemmeskole og hjemmekontor. Dagene går.
Maten blir levert på døren. En og annen skjære kommer flyvende og setter seg på en av telefonledningen, og vipper på stjerten før den flakser videre, på jakt etter mat, eller gode kvister til å bygge reder med.
Bak vinduene i de andre husene lever naboene også i karantene. Jeg ser dem tråkke rundt i stua. Noen ganger vinker vi, halvveis lattermilde, eller pra- ter litt over hekken, i et forsøk på å dempe den frykten som siver inn gjennom nyhetene, og alvoret som ligger i denne sykdommen. At den kan være dødelig. Ikke først og fremst for oss som er friske, selvfølgelig, men for eksempel for moren min, som har hatt kreft, eller for barn i flyktningleire, som er stengt inne i områder uten grunnleggende infrastruktur, som vann, varme og kloakk. Vi holder oss inne. Turneene i utlandet er avlyst, og det samme med oppdragene i Norge, men det er ikke verre enn som så. Plutselig har jeg tid til å fordype meg i arbeidet med en ny roman..
Zoonoser
Med Svartedauden var det annerledes. Sykdommen tok livet av halvparten av befolkningen i Norge, og la så mange gårde øde at det har blitt et etternavn, som hos den norske fotballspilleren Martin Ødegaard: Øde (verlsassen) Gård (Bauernhof).
Forskjellige former for sykdommer har fulgt menneskeheten fra vi begynte å slå oss ned å ha husdyr, for tolv tusen år siden. Influensaen kommer hvert år, i en ny og mutert utgave, slik at fjorårets vaksiner ikke fungerer.
Vi har hatt kopper. Meslinger, kusma (og jeg husker den pinefulle ventingen på barneskolen, da vi stilte oss opp i en lang kø med T-skjorten rullet opp, i på- vente av å få vaksinen av sykepleieren. Den dunkende ømheten som kunne bli sittende igjen i dagevis, før den gradvis ble forvandlet til et sirkelformet arr på overarmen. Et merke for alle som skulle bli værende friske, og som viruset skulle gå forbi.
I et essay om fugleinfluensaen skriver den norske biologen Bergljot Børresen om opphavet til alle sykdommer, helt tilbake til Det Gamle Testamentets epidemier. Hun kaller dem Zoonoser. Teorien går ut på at vi har tatt dyr som i naturen har levd adskilt, og ført dem tett sammen. Det har også ført til at virus som ikke gjør skade i en gris, kan blande seg med virus i en and, der viruset muterer igjen i møte med mennesker, og blir til et nytt influensavirus hvert år. Slik oppstod kopper hos mennesker fra kukopper, og slik er det virus som ikke gjør skade i flaggermus, kan smitte over til oss, slik det sannsynligvis gjorde på et matmarked i Wuhan i fjor. Nå blir disse markedene stengt, etter påbud fra kinesiske myndigheter. Som den norske forskeren skri- ver, er vi nødt til å endre måten vi produserer kjøtt, melk og egg på, for dette handler ikke bare om kjøttmarkeder i Kina, men om produksjonen i hele verden. Hvis ikke vil disse pandemiene fortsette, under stadig nye navn.
Påminnelsen
Nå har det blitt torsdag, og solen stråler ut over Oslo. Noen barn er ute og øver på å sykle med foreldrene sine. Kvister løftes opp over hekken i en av hagene, og bæres bortover uten at menneskene under blir synlige. Vi skal fremdeles være inne minimum en uke til, antagelig lenger, men det kommer til å gå over, slik alle kriser gjør. I vår tid finnes for første gang muligheten til å hindre utviklingen av nye virus, og tiltakene er allerede på vei. Likevel har pandemien ført med seg en påminnelse.
At livene våre er bundet sammen, og alltid har vært det. Vi sitter kanskje bak hver vårt vindu, men vi deler de samme ønskene for vår våre nærmeste.
Vi deler de samme håpene og behovene. Det er den samme verdenen vi kikker ut på, og den samme verdenen vi deler. Også de samme mikrobene.
Mars, 2020