Som forfatter får jeg en god del spørsmål i løpet av et år, noe som selvfølgelig er veldig hyggelig. Her er en del av de vanligste spørsmålene. Les her først. Hvis du ikke finner svaret på det du trenger til en oppgave e.l. må du gjerne sende en mail.

Mvh.

Simon

 

1. HAR DU ALLTID VISST AT DU VILLE BLI FORFATTER?

Det å skrive, og å bli forfatter, er det første yrket jeg kan huske at jeg ville bli. Jeg må ha vært rundt 7-8 år, og hadde nettop lest ferdig "Den uendelige historie" av Michael Ende. Innholdet i den boken føltes mer virkelig, og mer intenst enn den virkeligheten som befant seg utenfor. Slik ble jeg sugd inn i bøkene, og snart leste jeg overalt. På sengen, ved bordet, på bussen og mens jeg gikk. Antagelig er det mange forfattere som har det slik. Man begynner å skrive fordi man begynte å lese.

2. HVOR FÅR DU INSPIRASJON FRA?

Jeg får inspirasjon fra andre bøker, fra reiser, gåturer i skogen, film og samtidskunst. Og plutselig, helt uventet, kan en ny idé dukke opp mens jeg vasker opp eller bretter klær.

4. HAR DU EN FAVORITTFORFATTER ELLER FAVORITTBOK?

Nei. Det er blitt et knippe av forfattere som jeg er veldig glad i, og er inspirert av, men ingen slike helter som man gjerne har i ungdomsårene. Mine litterære forbilder fra ungdomstiden og oppover har vært: Jens Bjørneboe, Knut Hamsun, Jan Kjærstad, Jorge Luis Borges, Alessandro Baricco, Georges Perec og J. M. Coetzee. De siste årene har jeg blitt begeistret av Virginia Woolf, Joan Didion, Ali Smith, Thomas Espedal, m. fl.

5. HVORDAN KOM DU PÅ IDEEN TIL Å SKRIVE "BARSAKH"?

Barsakh begynte egentlig med romanen Mnem fra 2008. Jeg skrev manuset til en tegneserie inni den romanen, som handler om en eritreisk flyktning, i en båt over middelhavet. Da boken kom ut, følte jeg at det lå mye mer der, som ikke hadde fått den plassen stoffet fortjente, Som 19-åring seilte jeg til Karibien i en liten båt, og lå utenfor Kanariøyene og drev da det var vindstille. Senere har jeg vært der med familie, lekt på stranden, vært turist, spist god mat. Samtidig har jeg visst at det like utenfor finnes mennesker som har risikert alt de har for å få en flik av tilværelsen i Vesten. Den enorme kontrasten innenfor et så lite område som kanariøyene utgjør har vært en viktig grunn til at jeg skrev den boken. Siden sa det seg selv, slik fortellingene mine ofte gjør. En hvit jente. En svart gutt. To verdener som kolliderer.

 

6. HVORDAN KOM DU PÅ IDEEN TIL Å SKRIVE "VERDENSREDDERNE"?

Jeg husker ikke lenger hvordan jeg fikk ideen til Verdensredderne. Kansjkje fordi jeg jobbet med å sy klær ved siden av skrivingen. Kanskje fordi jeg bare begynte å stille det helt enkle spørsmålet: Hvor kommer alle tingene våre fra?

Hvem syr klærne våre?

Skrur sammen mobilene? Plukker kaffebønnene som havner i kaffen jeg drikker?

Hvem er disse menneskene? Hva er deres liv, drømmer, hverdag?

Svarene jeg fant, sjokkerte meg. Jeg leste bøker om fabrikkarbeidere og så dokumentarfilmer. Samtidig holdt jeg på å designe en rød t-skjorte som vi skulle få sydd i Nepal. Der kom idéen.

7. HVORDAN KOM DU PÅ IDEEN Å SKRIVE "DE SOM IKKE FINNES"?

I årene etter Barsakh er det mange som har spurt meg om hva som skjer med Samuel. Jeg har ikke kunnet svare, fordi jeg ikke har visst det selv. Det tok noen år før jeg en dag bare hadde dette bildet. Idéen om Samuel som banker på vinduet hennes om morgenen. Da jeg begynte der, visste jeg samtidig at det måtte bli den siste, avgjørende boken. At jeg måtte gi alt, og gi historien en slutt. Det har det blitt.

Arbeidet har gitt meg innblikk i deler ved europas asylpolitikk som jeg mener er dypt urettferdig. Så ja, kanskje jeg har et politisk prosjekt. å få leseren til å tenke, reflektere og selv vurdere. Det er ingen enkle svar på spørsmålene i denne trilogien, og på mange måter er det ingens skyld. Heller ikke Emilies.

 

8. KAN DU SI NOE OM BARNDOMMEN DIN?

Jeg vokste opp på Sollerud, rette ved Lysaker og Lilleaker, og like ved både E18 og Lysakerelva, som er grensen til Børum. Moren min jobbet i en barnehage i barndommen min, og faren min jobbet på en bensinstasjon. Dette har jeg skrevet mer om i "En fremmed i verden" fra 2012. Faren min var adoptert, og hvor han kom fra, og hva som var hans biologiske opphav var en godt bevart hemmelighet helt frem til jeg var 15.

Jeg gikk på Lilleaker barneskole, og begynte å skrive mye allerede da. Jeg spilte fotball noen år, tapte hver eneste kamp, og gikk såvidt på speideren, men sluttet. På denne tiden begynte jeg også med teater på skolen.

Så begynte jeg på Øraker ungdomsskole, og begynte å spille i band, i tillegg til å spille revy og teater. På samme tid begynte jeg å lese i "Bestialitetens historie" av Bjørneboe, og ble mer og mer trukket inn i mørket. Dette skriver jeg mer om i romanen "En fremmed i verden" fra 2012.

Jeg gikk på Hartvig Nissen på videregående, på musikk og dramalinjen. Der fortsatte jeg å bruke mye tid på å lese og skrive, sang i kor, var med i et band, og leste statistikker om verdens elendighet. Mer om dette i "En fremmed i verden".

 

9. HVA GJORDE DU ETTER VIDEREGÅENDE?

Etter videregående seilte jeg et år i en 32 fots seilbåt sammen med en venn fra klassen og faren hans. Turen gikk fra Middelhavssiden av Frankrike, til Gibraltar, Kanariøyene, Karibien, Azorene, Spania og Frankrike, og varte i 11 måneder. Jeg var hjemme noen måneder på vinteren fordi faren min lå i koma (mer om det i "En fremmed i verden") men var ellers på en fantastisk reise. Underveis gikk girkassen i stykker, og vi lå og drev ute på havet, noe som jeg tror har hatt betydning for at jeg ville skrive "Barsakh".

Etter seilturen måtte jeg ta siviltjeneste, og jobbet på Aurora Verksted i Bærum, med tilrettelegging av arbeid for yrkeshemmede. Der jobbet jeg både med keramikk og med snekring, før jeg endte opp med å sy (!). Når jeg skrev "Verdensredderne" hadde jeg allerede jobbet med store industrisymaskiner i flere år, og jobbet med å designe, sy og bestille en rød t-skjorte fra en fabrikk i India.

 

10. HVA SLAGS UTDANNELSE HAR DU?

Jeg begynte på universitetet i Oslo, og tok reliogionshistorie grunnfag. På samme tid fikk jeg meg en kjæreste som malte (som nå er min kone) og begynte selv å male. Jeg tegnet mye som barn, og nå tok jeg det opp igjen. Så leide jeg et atelier og malte noen ganske middelmådige bilder, søkte Kunstakademiet og Kunst og Håndverksskolen og kom heldigvis ikke inn. Hele tiden skrev jeg, i skjul for alle, inkludert meg selv, for jeg tror det å skrive er den eneste kunstarten jeg virkelig tok alvorlig. På den tiden tenkte jeg at jeg aldri villebli forfatter, at det var umulig, og at om jeg noen gang fikk gitt ut noe, så ville det være umulig å leve av. Slik gikk det ikke. Våren 2000 tok jeg meg fri fra jobben en måned, tok toget til Italia og skrev, for hånd, i et tidligere kloster utenfor Roma. Fortellingen fra den reisen ble med i debuten min "Den veven av hendelser vi kaller verden". Jeg sendte inn hele romanen til Forfatterstudiet i Bø, og kom inn. For første gang møtte jeg andre som skrev, møtte forfattere, og ble bedt om å skrive i alle sjangre. Her skrev jeg utkastet til barneboken "Krusedullen" som kom i 2004. Jeg ble også bedt om å sende inn til et forlag, og ble kalt inn til et møte hos Tiden Norsk Forlag. Etter masse, masse, masse arbeid, strykninger, nye tekster og bearbeiding ble det til en roman, og så ble den lansert våren 2003. Fra da av visste jeg at jeg ville bli forfatter. At jeg skulle fortsette å skrive, og så tjene penger på annet vis.

 

11. ER DU GIFT?

Jeg er gift med direktøren for Akershus Kunstsenter, og har to barn, født i 2003 og 2007. En gutt og en jente. Vi har også blitt adoptert av en katt som heter Prius.

 

12. HVORDAN VIL DU SI AT SAMUEL FORANDRER/UTVIKLER SEG FRA "BARSAKH" TIL "DE SOM IKKE FINNES"? OG ...

 

ADVARSEL!!!! SPOILER!!!

 

... HVORFOR TROR DU SAMUEL VALGTE Å TA LIVET AV SEG?

Samuels utvikling går fra håp og en naiv fremtidstro i Barsakh. En klippefast tro og forventning om at reisen kanskje vil være tøff, men at den vil være verdt strevet, og at livet vil åpne seg i den andre enden. At han skal få seg en jobb, et sted å bo, en kjæreste. At han skal kunne sende penger hjem. Så går han på nederlag etter nederlag, og håpet blir slitt ned, knukket. Gjennom avvisninger, overgrep, flukt og rus mister han snart ethvert håp om en bedre fremtid. Til slutt har han ikke noen tro på fremtiden i det hele tatt, og valget han gjør til slutt blir en naturlig vei ut.