Kvinnedagen – en coverstory

Det var for noen år siden at jeg først begynte å legge merke til det. Det var coveret til et av albumene til den internasjonalt anerkjente fiolinisten Ann Sophie Mutter. Hun er avbildet bakfra, med naken rygg. Kurvene i midjen ved hoften viser tydelig til linjene i fiolinen hun holder i den ene hånden, hvis jeg husker riktig. Det er et relativt anstendig og klassisk fotografi. Likevel ble jeg stående med CDen i hånden å stusse. Hvorfor skal en utøver av klassisk musikk i verdensklasse skal være nødt til å selge det hun virkelig kan, ved hjelp av noe så banalt som kroppen sin? Trenger hun det egentlig? Og kanskje viktigere:

Er det mulig å tenke seg mannlige artister innenfor den seriøse musikkbransjen gjøre noe liknende? Et platecover der Jan Garbarek stiller i tettsittende badebukse, eller naken, med bare en saksofon foran kjønnet, med tuten som peker oppover og ... ja. Dere skjønner.

Kunne man ha sett for seg et bilde av Leif Ove Andsnes i bar overkropp på pianokrakken, avbildet bakfra, med muskuløse skuldre og kraftige underarmer som strekker seg utover flygelet, mens mannen selv stirrer uutgrunnelig mot kameraet med todagers skjegg og et blikk fra en deodorant-reklame? Jeg tror ikke det.

Likevel. Vi er så vant til det, så på alle måter vant med at kvinners kropp brukes på denne måten. Jeg fortsatte å høre på musikken, og tenkte ikke så mye mer på coveret. Så dukket et annet album opp. Denne gangen med pianist og vokalist Diana Krall, som skriver og spiller musikk innenfor et søndagsjazz-segment. På coveret ligger artisten hengslengt i en rød velurstol, kun iført silkestrømper med hoftebånd, og tilhørende korsett. Hun ser absolutt flott ut, det er ikke det. Jeg synes bare hun er for dyktig til å måtte gjøre noe slikt. Artisten Diana Krall trenger ikke hjelp av kroppen til Diana Krall for å selge.

Så, kunne man tenke: Man argumenterer ikke med suksess.

Kanskje ikke, men det tredje, siste og klart mest smakløse albumet skal vise at man kanskje likevel kan gjøre akkurat dét. Ja, jeg tenker på det siste albumet til Melody Gardot. Det hvor det ligger en kvinne med langt, lyst hår naken på en klippe ved havet (!) med bare et tøystykke hengslengt over brystene (!!) mens bølgene skummer mot land like bak lårene hennes (!!!)

Jeg vet ikke hvor godt dette albumet har solgt. Det jeg vet er at debuten hennes solgte i millioner. Der er Melody Gardot iført en sort frakk, med solbriller og hendene i lommene. Det er enda et stykke igjen til landskapsbildene, eller de lekkert utformede ECM-albumene til Jan Garbarek, men likevel. Det er bedre. Og albumet lå altså på toppen av salgslisten i lang, lang tid. Hvorfor?

Kanskje det rett og slett var et godt album? Kanskje alle disse tre artistene egentlig bare er det? Svært gode artister innenfor sine felt? Kanskje de faktisk skulle få lov til å fortsette å være det? 

Ha en god kvinnedag, alle sammen!

Skjermbilde 2013-03-08 kl. 19.55.17.png