Anmeldelse i Minerva

Bokanmeldelse: Leksikon om lys, mørke, banalitet og katastrofe

Publisert: 31.08.2018

Bård Larsen

 

Simon Stranger har skrevet en roman om krigen og minnehistorie. Rammen rundt fortellingen er todelt – vi følger forfatterens jødiske svigerfamilie, men også livet til den kjente landssvikeren og sadisten Henry Rinnan. Fortellingene er flettet sammen med utgangspunkt i at familien Komissar flyttet inn i «Bandeklosteret» etter krigen, altså i huset der Rinnanbanden torturerte og drepte.

Hvorfor velger en jødisk familie å flytte inn i en bolig med en slik historie? Det er selvfølgelig vanskelig å begripe, og det er dette paradokset Stranger har spunnet grundig videre på.

Som tittelen mer enn antyder, har Stranger komponert boka som et leksikalt verk, der alle bokstaver har sitt eget kapitel. Det er ingen enkel oppgave, men fungerer utmerket, selv med odde bokstaver som X, Y og Z. Her fremstår lite overflødig, og den litterære kvaliteten holder høy kvalitet helt til mål.

Leksikon om lys og mørke er langt på vei en veldig god roman. Sjangermessig ligger den i et landskap som omtales som dokumentarisk roman, det vil si at personene i romanen ikke nødvendigvis er oppdiktede, men at en del av dialogen, refleksjonene og beveggrunnene til personene kan være fiksjon. Det er ikke en helt uproblematisk sjanger, noe jeg kommer tilbake til senere i teksten. Først til romanens utvilsomme styrker.

Stranger skriver fabelaktig, det er det ingen tvil om. Språket er økonomisk, nesten asketisk, men med stor flyt. Her er det lite «natten var full av …» eller svulstige metaforer. Stranger går rett på sak, også i følelsene. Kontrasten mellom det edruelige språket (de siste sidene er noe av det mest vemodig grusomme jeg har lest på norsk) og det skitne, blodige og makabre gir det til tider skandaløst voldelige innholdet en lyrisk dimensjon. Det gir leseren en følelse av ettertenksomt ubehag:

«… kroppen hans er krøket sammen og surret hardt med rep, slik man ville knyttet sammen en kylling eller surret sammen en stek.»

Strangers beskrivelser av dødsangst og resignasjon er fryktinngytende og trist. De mest uhyggelige scenene er kalde og observerende, men også empatiske. Tankene går til en forfatter som Flannery O’Connor.

Stranger er naturlig nok selv aktør i romanen, siden boken også handler om hans egen storfamilie. Men Stranger er befriende lite til stede. Vi snakker altså ikke om nok en roman der forfatteren har så uendelig mye å si om seg selv at familien rundt ham blir til statister. Stranger er opptatt av tre forhold, slik jeg ser det: Han vil vite mer om sin egen svigerfamilie og deres dramatiske fortid, han vil undersøke hvordan norske jøder forholdt seg i ettertid til katastrofen som rammet dem (sinne, fortrengning og tilgivelse) og han vil undersøke nærmere hvem denne onde mannen var; mannen hvis hus svigerfamilien merkelig nok valgte å flytte inn i.

Stranger skriver godt om Rinnan, omtrent slik vi kjenner ham fra før: En liten mann full av komplekser, bygdas venneløse prygelknabe. Etter hvert en psykopat og opportunist som sultet etter anerkjennelse. Den finner han som angiver og torturist for den tyske besettelsesmakten.

Stranger er flink til å få frem tilfeldighetenes spill, hvordan det banale kan føre til katastrofe. Slik kan man også betrakte nazismen: En primitiv, barbarisk og ganske ynkelig forestillingsverden som satte verden i brann.

Rinnan var en noksagt fra lille Levanger, en småkriminell som gjerne ville være bølle og få respekt, men som med sitt rare utseende og 162 centimeter på strømpelesten ikke fikk det helt til. Som sjåfør og selger kjente han folk i Trøndelag bedre enn de fleste, og krigen kom som en gavepakke. Uten noen form for politisk overbevisning solgte han seg villig vekk til tyskerne og anga de han kunne, mot litt penger, brennevin og sigaretter. Slik ble det lokale mobbeofferet – taperen – til et monster som tok livet av hundre mennesker og gjorde skade på enda flere. Til en mann som beseglet skjebnen til utrolig mange mennesker – gjennom flere generasjoner.

Det er nesten ufattelig det Stranger beskriver: En ynkelig mann som blir fullstendig oppslukt av å få skryt og belønning fra sine tyske arbeidsgivere. Rinnan piner sine ofre på ekstremt brutalt vis, for så å løpe som en stolt guttunge til nazitoppene for å få anerkjennelse. «Velkommen til det eneste stedet i Trondheim der sannhet sies», sto det over kjellertrappen. Rinnan var effektiv.

Rinnan søker trøst, men er ribbet for medfølelse. Han har anlegg for rus. «Rinnan drikker, han tar piller, han tar folk, han tar liv», skriver Stranger. Rinnan knasker på tabletter, kalt Pervitin, som han har fått av sine tyske læremestere: «Prøv disse. De gir deg piffen tilbake.»

Pillene, som var et slags (met)amfetamin, gjerne omtalt som «nasjonalsosialisme i pilleform», ble for øvrig utviklet av nazifysikeren Dr Fritz Hauschild. Tanken bak var å få reserverte og litt tilbakeholdne tyskere til å holde følge med Hitlers avsindige tempo. «Deutschland Erwache!», som det het. Tyske husmødre spiste Pervitin i reseptfri sjokoladeform slik at husarbeidet kunne unnagjøres effektivt, nesten uten mat. Ikke minst fikk stoffet blodtåken i gang, for eksempel under Wermachts slakterier på østfronten. Pilleglassene gikk rundt i førerbunkeren i Berlin under krigens siste dager og i kjelleren i Jonsvannsveien 46 i Trondheim, der Rinnan lemlestet og likviderte ofrene sine.

For Rinnan kom altså krigen som et «lykketreff», i alle fall slik han opplevde det selv, og selv om han endte sine dager foran eksekusjonspelotongen.  Han fikk makt over liv og død og kunne manipulere og tvinne folk rundt lillefingeren. Han fikk dametekke også, for autoritet tiltrekker.

Rundt sytti personer var tilknyttet og fikk lønn i hans Sonderabteilung Lola, ti av dem ble henrettet etter krigen (av i alt tjuefem fullførte dødsdommer i landssvikoppgjøret). Noen tok livet sitt i åpenbar anger. Andre, som Kitty Grande, ble intervjuet, sittende i godstolen som gammel dame, og fortalte at hun ikke angret, men tvert imot at hun gjorde det de «følte de måtte.»

Stranger er flink til å beskrive hvordan jødisk identitet er kompleks og kan være krevende å leve med. Antisemittismen, den merkelige og flere tusen år gamle mytomanien rundt jødenes posisjon i verden, som fremdeles har resonans langt inn i relativt oppegående miljøer (forkledd som antisionisme). Som Stranger skriver det, i litt forsiktige former: «Denne motviljen, den finnes der fortsatt, ligger nesten umerkelig på lur under overflaten og dukker bare opp en sjelden gang, som i nyhetssakene om mobbingen av jødiske elever på skoler i flere europeiske land, eller som skuddene mot synagogen i Oslo …». Stranger føler på utryggheten i familiens jødiske identitet, selv om de ikke er troende, fordi «man selv i fredlige Norge kan merke hva som skjuler seg under overflaten.»

For de av oss som lenge har fulgt med på jødenes skjebne er det mye kjent stoff i Strangers roman. Men det er en historie som kan og bør gjentas. I tillegg har Stranger spent opp et bredt lerret, han går grundig gjennom antisemittismens historie, selvsagt med størst vekt på Holocaust.

På tross av lyspunkt, som den heltemodige innsatsen hos gartneriet til Rolf A. Syversen på Carl Berner og «Carl Fredriksens Transport», de som reddet et stort antall jøder over til Sverige, er Strangers historie nedslående lesing.

For eksempel om Jedwabne- pogromen i Polen i 1941, der flere hundre, deriblant kvinner og barn, ble stengt inn i en låve «sammen med fragmenter av ødelagte Lenin-monumenter» og brent til døde: «Jeg vet ikke hvordan det føles å puste inn luft som er så varm at det brenner i lungene. Å holde rundt en kone eller en bror, eller et barn, mens gnistene virvler rundt i rommet, mens det spraker og suser i tørt gress og planker og varmen steker deg levende.»

Stranger skriver så det gir ubehag. Historien om Jedwabne er for øvrig høyaktuell i disse dager. Det var stort sett lokale polakker som sto bak forbrytelsen, noe den reaksjonære regjeringen i Polen vil ha seg frabedt at noen minner dem om. Som kjent har det kommer en ny lov i landet, en nasjonal renhetslov, som i praksis forbyr historiske fremstillinger der polakker omtales som medskyldige til Holocaust.

De såkalte snublesteinene, som er å finne i byer som Oslo og Trondheim, er et gjennomgangstema. Dette er brosteiner med innfelte jødiske navn til de som ble drept under krigen, nedfelt i fortauet utenfor adressene de bodde i da de ble arrestert. En av brosteinene i Trondheim bærer navnet Hirsch Komissar, som er oldefaren til Strangers kone, og det er en viktig inngang i romanen.

Sånn sett er det også naturlig å betrakte Leksikon om lys og mørke som jødisk minnehistorie. Familien Komissar blir et mikrokosmos over hvordan jøder takler livene og minnene på ulike vis. Fra fortrenging til åpen frykt og frustrasjon, men også tilgivelse. Kall det gjerne overlevelsesstrategier.

Ifølge jødisk tradisjon dør mennesker to ganger, noe som er tanken bak snublesteinene, skriver Stranger: «Den andre gangen er når navnet til den døde sies, leses eller tenkes for siste gang, femti eller hundre eller fire hundre år senere. Først da er vedkommende virkelig borte, strøket ut av livet på jorden.»

Den jødiske minnehistorien er en helt annen enn den hjemmefrontlige. Den store historien skygger for den lille historien. Det er en kompleks historie, der spørsmål om skyld eller ikke skyld ikke nødvendigvis er alt. Det er ikke lett å tråkle sammen en entydig fremstilling av slikt, og kanskje er det heller ikke mulig. Stranger er ikke en forfatter som slår på pauker og cymbaler.

Sivilsamfunnet forholdt seg langt på vei passive da jødene forsvant, fordi folk med rette fryktet for egne liv. Men for ofrene gir denne passiviteten en ganske annen mening enn den gjør for de som ble igjen og tross alt kunne fortsette sine liv. Like viktig er hvordan det som skjedde faktisk ble opplevd og senere husket blant norske jøder. Vi andre kan bare gjette oss til hva slags minnehistorie de berørte og deres etterkommere fra det norske Holocaust går rundt og bærer på. Stranger hjelper oss et godt stykke på vei.

Underveis klarte jeg ikke å la være å tenke på hvor kunnskapsløse og lite empatiske mange kan være når de prøver å forstå hva det innebærer å være jøde i Norge og Europa. Det er mange, som oftest i god tro, som ser på fordommer og hat mot jøder som tilnærmet lik all annen form for hat og hverdagsrasisme.

Glemt er underteksten: At de europeiske og norske jødene ble forsøkt utryddet fra jordens overflate og at dette skjedde for relativt kort tid siden, slik at tidsvitner fremdeles lever.

Glemt er det faktum at jødeutryddelsene skjedde i forlengelsen av to tusen år med kulturell og organisert antisemittisme.

Glemt er det faktum at norske jøder som opplever stigmatisering, utenforskap og regelrett hat, opplever dette med den nære historien pustende oppetter nakken.

Glemt er det faktum at de norske jødene ble forsøkt utryddet i et land der de skulle føle seg trygge, men i stedet opplevde at de fleste av deres landsmenn ikke kunne eller ville hjelpe dem.

Glemt er det faktum at storsamfunnet et stykke på vei har villet glemme så fort som mulig, for å komme videre.

Etter krigen ble norske jøder slett ikke alltid møtt med velvilje fra den norske stat. Mange opplevde problemer med å få tilbakeført eiendom og bolig. Ikke sjelden ble de norske jødene møtt med en undertekst om at de var grådige. Byråkratiet krevde blant annet dokumentasjon fra dødsleirene. Og på toppen av dette oppleves den stadige hamringen på den jødiske nasjonen Israel, som hos mange beskrives som den mest bestialske av alle nasjoner, slik at jøder har et særlig ansvar for ikke å bli som nazistene.

Som sagt innledningsvis er det noe i Leksikon om lys og mørkesom lugger, på tross av den høye kvaliteten.  Det er litt vanskelig å vite hva som er fakta og hva som er diktning, spesielt når Stranger dikter opp personers følelser og beveggrunner, hos Rinnan særlig, men også i familien Komissar.

For denne leseren blir dette til støy og distraksjon i leseropplevelsen, kall det gjerne irritasjon.  Jeg motsier ikke at mye av det Stranger skriver er plausibelt, men man kan ikke vite. Mennesker er komplekse. Man kan ikke være inne i hodene på dem, og forfatteren må nødvendigvis projisere sin egen rasjonalitet, sin egen tid og egen intuisjon på andre. Stranger er åpenbart klar over dette selv, og redegjør også for det i bokas etterord. Likevel klarer jeg ikke å bli fortrolig med det. Jeg er rett og slett litt skeptisk til denne typen hybridbøker.

Men jeg er ingen litteraturviter. Innvendinger som dette gjelder vel alle typer dokumentariske romaner, som er en viktig del av kunsten og litteraturhistorien. Kanskje det er umulig å skrive en god roman uten å dikte? I tillegg kan det godt være at innvendingene mine overser den kjensgjerning at litteraturen skal vurderes på sine egne premisser.

Dette forhindrer uansett ikke boka fra å være et glimrende stykke litteratur. Den bør leses av mange.

 

Artikkelen er publisert hos Minerva 27.8.18.

https://www.civita.no/2018/08/31/bokanmeldelse-leksikon-om-lys-morke-banalitet-og-katastrofe

Anmeldelse i Bygdebladet

Et mesterverk av en roman

 Bygdebladet Login 27. aug 13:26 416 ordForfatter: Simen IngemundsenVis nettside

Vis nettside

Et dramatisk og uhyggelig leksikon om Henry Rinnan, bandeklosteret og en jødisk familie etter krigen. BOKOMTALE: Jeg har lest utrolig mange forskjellige romaner.

De fleste har hatt sin egen litterære sjarm, men det er få som har truffet meg skikkelig. 

Det var helt fram til jeg nylig fullførte Simon Stranger sin nye historiske roman «Leksikon om lys og mørke». Noe som jeg ikke angrer et sekund på. 

Forfatteren tar leserne med gjennom det forrige århundret på en dramatisk, alvorlig, uhyggelig, spennende og dyster måte. Stranger har et allsidig forfatterskap bak seg, men « Leksikon om lys og mørke» er uten tvil min favoritt blant Simons utgivelser. Forfatteren har skapt et litterært mesterverk, som jeg lover du seint vil glemme. 

Gjennom 400 sider stifter leserne bekjentskap med den usle og beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan som ble til en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser. 

Leserne blir også kjent med den jødiske familien som valgte å flytte inn i bandeklosteret til Rinnan etter krigen. Et hus som etter andre verdenskrig stod igjen som reine symbolet på ondskap. 

Utgangspunktet for romanen « Leksikon om lys og mørke», er at forfatteren får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til. Bandeklosteret som var Rinnans hovedkvarter. 

Da han begynner å grave i historien, finner han historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. 

Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre. 

I «Leksikon om lys og mørket» har Simon Strange bygget kapitlene opp alfabetisk. Der romanen starter med «A for anklagen» og avslutter med «Å for den siste bokstaven i alfabetet». 

Denne måte å skrive på, har jeg aldri sett maken til i norsk litteratur. Noe som gjør dette til en sjeldent god roman. Simon Strange har levert en særdeles velskreven roman som er så drivende god at den er vanskelig å legge fra seg. 

Handlingen i romanen krysses av familiehistorie og krigshistorie. Det er ingen tvil om at Simon Strange har gjort en solid research for å tegne et såpass grusomt, vakkert og spennende bilde av Norgeshistorien. Leserne får innblikk i tiden før, under og etter krigen. 

Forfatteren byr på troverdige beskrivelser av historien og realistiske skildringer av miljøet og karakterer. « Leksikon om lys og mørke» er en roman, som når en først har startet å lese, er vanskelig å legge fra seg.

© Bygdebladet Login
Alle artikler er beskyttet av lov om opphavsrett til åndsverk. Artikler må ikke videreformidles utenfor egen organisasjon uten godkjenning fra Retriever eller den enkelte utgiver.