Anmeldelse i Morgenbladet

Tekst: Espen Grønlie

Publisert: 20. september 2012 - 14:23

FAKTA

Anmeldelse

Simon Stranger
En fremmed i verden 
 478 sider. Tiden Norsk Forlag 2012.

At forfattere skriver sin egen person eksplisitt inn i verket, forekommer nå så hyppig at man bør spørre seg om grepet ikke har mistet den forfriskende kraften det en gang hadde. Likevel har jeg så stor respekt for Simon Stranger (f. 1976) at jeg møter hans forsøk med interesse. I sin roman av året omtaler Stranger sine tidligere prosjekter: I Den veven av hendelser vi kaller verden(2003) dreide seg om «å følge noen av de minste bestanddelene i verden, et hydrogenatom, gjennom planter, mennesker og gjenstander over et spenn på tusen år». I Mnem (2008) var ideen «å skrive om en by, hyre inn en arkitekt til å tegne den og la hvert kapittel i boken være en gate i byen».

Synlig research. Stranger kunngjør så at hans prosjekt i En fremmed i verden er å skrive en roman som går fra person til person, «bare gjennom nærhet i tid eller rom». Hovedhistorien dreier seg om en svart gutt, Noah, som er adoptert og oppvokst i et bedrestilt område av Cape Town, men derfra tar romanen en rekke avstikkere, ikke minst til Simon Strangers eget liv. Han er også adoptert, kan vi lese. I boken trer han fram som en forfatter som forholder seg til ulikt materiale, fra sin mors dagbøker, som omtaler farens sykdomsleie, via Nelson Mandelas memoarer, til loggbøker signert Cape Towns grunnlegger, nederlenderen Jan van Riebeeck, som levde på 1600-tallet. Romanen siterer fra disse kildene, men lar også fiktive narrative tråder spinne ut fra dem.

Forfatteren siterer også sitt eget brev til tidligere utenriksreporter for NRK, Tomm Kristiansen, og omtaler et påfølgende møte mellom de to på Bristol, som blir presentert som en vesentlig kilde for deler av romanen. Slik gjør forfatteren et poeng av å vise fram researchen som ligger til grunn for skrivingen. Litteraturen blir avslørt som håndverk.

I forfatterens verksted. Men får Simon Stranger romanen sin til å bli mer interessant ved å skrive inn seg selv? Svaret mitt må bli ja, med visse forbehold. Når det gjelder temaet adopsjon, er det utvilsomt vellykket – refleksjonene over det spranget adopsjonen utgjør, gir romanen dens nødvendige eksistensielle klangbunn, som da det heter om Noah at «selv om han [...] var adoptert og svart, var han hvit i alt annet», og om Simon Stranger at han er «en fremmed», noe til og med etternavnet hans indikerer.

I beskrivelsen av farens sykdom blir jeg mindre overbevist av det selvbiografiske innslaget. Og selv om jeg syns det er spennende å få et «innblikk i forfatterens verksted», framstår noen av henvisningene til skrivearbeidet en aning utenpåklistret. Hva tilfører det verket at forfatteren mot slutten informerer om at «Det er blitt midten av mars 2012 mens jeg skriver dette»?

Historien i samtiden. Slik jeg ser det, må det primære formålet med å omtale det skrivende forfatterjeget være å innføre en instans for å reflektere over historisitet: at menneskers forståelse av seg selv og verden finner sted innenfor en horisont preget av en historisk gitt situasjon. Det er i seg selv et prisverdig formål. Det reflekteres altfor lite over historisitet i norsk litteratur.

Åpningen av romanen er løfterik, fordi den lar assosiasjonene gå til både hulemalerier og geologisk historie, og dermed inviterer leseren til å tenke i virkelig lange tidsspenn. Første setning må riktignok sies å være en klisjé: «Fortiden finnes fremdeles.» Men da samme påstand senere gjentas, og forfatteren makter å knytte den geologiske historien til en beskrivelse av «landskapet som formet noen av verdens første bønder», og trekker historiske linjer helt fram til nåtid, blir jeg imponert. Her er de konkrete beskrivelsene ikke bare svært godt skrevet, de tar samtidig form av levende illustrasjoner på hvilke elementer fra fortiden som stadig er virksomme.

Det fungerer i det hele tatt godt når Stranger i essayistiske refleksjoner syr sammen de brokkene av handling han allerede har beskrevet i ulike rom. At han selv har levdsamtidig med apartheid, er noe av det romanen gjør rett i å minne om: «Holdninger til mennesker som jeg forbinder med 1800-tallet, levde fremdeles da jeg var ungdom».

Global action. Flere steder oppviser Stranger en klar politisk bevissthet, ikke minst en bevissthet om at det har skjedd noe vesentlig med verden på kort tid – det som gjerne kalles globalisering. Observasjonene om bomullsankerne og industriarbeiderne i dagens Asia er knappe, men gode. Passasjene som omhandler historien om apartheid i Sør-Afrika antar på sin side temmelig konvensjonelle former, som når Sharpeville-massakren blir framstilt som punktet der kampen slutter å være fredelig og blir voldelig.

Og i nåtidshistorien fra Sør-Afrika, later viljen til å utvikle en tradisjonell intrige til å gå på bekostning av de politisk-historiske refleksjonene. Det som skjer med Noah da han leter etter sitt opphav, og beskrivelsen av en terroraksjon, står for meg som noe påtrengende action-elementer som romanen i grunnen kunne ha klart seg uten. Men heldigvis blir det gjort så mange hopp rundt omkring i tid og rom at disse sekvensene ikke svekker boken på noen avgjørende måte.

Stødig grep. Romanens globale og historiske blikk gjør det fristende å betegne den med det noe forslitte ordet «ambisiøs». Det betyr ikke at forfatteren lar sine kunstneriske vyer oversvømme alle bredder. Det hele er gjort med et stødig grep om det mangslungne materialet. Vi ledes fra den ene tiden til den andre, fra sted til sted, med velbalanserte vekslinger mellom dypdykk og digresjon. Slett ikke alt er like interessant, og flere partier er i overkant ordrike, men En fremmed i verden er likevel en vellykket roman.