Rommet. Kontoret. Stillheten.

Transient

Rommet der jeg skriver vender alltid mot en hvit vegg. Det ligger alltid i nærheten av soverommet, kjøkkenet, badet. Også her, i andre etasje, et sted på østkanten av Oslo. I et intervju med Jonathan Franzen sier han at han jobber i et rom uten vinduer, med høreplugger i ørene, slik man bruker på konsert, og at han skriver på en maskin der alt annet av programvare enn Word er ødelagt eller slettet. Alt for å unngå distraksjonen. Selv er jeg ikke like avhengig av denne absolutte stillheten og roen, men jeg skriver altså mot en hvit vegg. Aldri med musikk. Melodiene får meg til å nynne. Får kroppen til å vugge, og tankene til å fare alle andre steder.

Helt stille. En kopp kaffe. I blant reiser jeg meg opp, ser ut av vinduet, går gjennom de andre rommene, ser i gulvet, og leter der, mellom sprekkene i parketten på løsningen, veien videre. Forsøker å finne de rette ordene, av alle de som finnes.

Transient

Stokkene til skrivebordet er fra svigerfaren min sin eiendom på Nesodden. Et tre jeg hjalp til med å felle. Trær faller, blir til bøker, så lenge det varer. Noen av dem skrives i dette rommet. Trærne som felles for å bli til bøker - som kvernes og klemmes til boksider som ligger å en pult, et fang eller et nattbord - de har en gang stått i en øst-europeisk skog. For bøkene på Gyldendal, stort sett fra Slovakia, hvis ikke papiret allerede er fraktet fra Kina. Tause stammer, med sprukken bark. Maur som kryper. Flekker av skyer mot bakken. Dager som legger seg over hverandre, stille, stille.