Om frykten for å finne et øre i en eng.

En lesning av "Selvportrett" av Edouard Levé.

Transient

"Som tenåring trodde jeg at Livet bruksanvisning ville hjelpe meg med å leve, og Selvmord bruksanvisning med å dø." Slik begynner den vesle boken, Selvportrett, av den franske forfatteren og fotokunstneren Édouard Levé.

Ti dager etter å ha levert inn et manuskriptet med tittelen "Selvmord" til sin forlegger, tok forfatteren livet av seg, den 15. oktober 2007, og avsluttet dermed en lovende karriere altfor tidlig. Det er mot dette dystre bakteppet jeg leser den norske utgaven av ”Selvportrett”.

Det er ikke en roman, og heller ikke en diktsamling, selv om måten han skriver på, likner mer på dikt enn på prosa. Denne boken er noe annet. Fragmenter. Det er en samling påstander om forfatteren. Om hva han liker, hva han husker og hva han tenker på. Det han har opplevd, og det han drømmer om. Det spesielle er at alt gis samme plass, samme verdi. Det mest sårbare og utleverende man kan tenke seg, kommer hulter til bulter med hverdagslige tanker, slik som i disse tre utdragene, fra forskjellige steder i verket:

"Siden jeg er en artig fyr, tro folk jeg er lykkelig. Jeg håper jeg aldri finner et øre i en eng."

"Jeg føler meg ikke vel i rom med små vinduer. Jeg lurer på hvordan to overvektige mennesker ligger med hverandre. Jeg trives umiddelbart når jeg er høyt oppe i en skyskraper."

"Når jeg betrakter et jordbær, tenker jeg på en tunge, når jeg slikker det, et kyss. Jeg innser at dråpevise drypp kan være en form for tortur."

Transient

Flamme Forlag skal ha honnør for å ha funnet frem til og publisert en bok som denne. En liten, men stor bok, som likner lite annet jeg har lest, og som både gleder, rører og overrasker på sine knappe 100 sider. En viss norsk forfatter bosatt i Malmø har de siste årene nådd et overraskende stort publikum ved å gå helt kompromissløst inn i sin egen biografi. Å lese Édouard Levé gir noe av den samme effekten. Leserens eget liv speiles i forfatterens. Teksten går ut av det personlige, og kommer til et sted der det treffer det allmenne, og vissheten om at det er sant alt sammen, løfter setningene, og gir dem enda større glød, større alvor.

Verket kan minne om Kristian Lundberg sin roman Yarden, eller Imot naturen av Thomas Espedal, som vant Brageprisen for 2011. Begge disse bøkene bruker et kortfattet, poetisk språk. Begge bruker seg selv.

SØPPELMANNEN

Kanskje likner “Selvportrett”  likevel mer på den faste installasjon på toppen av Museet for samtidskunst; "Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe)" av den russiske kunstneren Ilya Kabakov.

Transient

Installasjonen består av gjenstander denne mannen har vært i besittelse av, i perioden mellom 1988-95. Alt er likestilt. Tyggegummier. Sneiper. En ring. Resultatet er slående. Det trivielle trer ut av hverdagen. Plutselig ser man de alminnelige tingene med nye øyne.

Det finnes en passasje fra “Selvportrett” som minner om denne utstillingen, og som samtidig kaster et grelt lys over hva vi i ettertid vet at skulle skje forfatteren noen få år senere:

“Jeg har gjort ett selvmordsforsøk, jeg har vært fristet til å gjøre det fire ganger. Lyden av en gressklipper i det fjerne vekker til live gode barndomsminner hos meg. Jeg har vanskelig for å kaste ting. En av mine forfedre led av samlemani, etter hans død fant man en skoeske med en sirlig kalligrafert etikett med følgende tekst: “Små taustumper som ikke kan brukes til noe”. Jeg tror ikke de vises visdom vil gå tapt”.

Jeg gleder meg allerede til utgivelsen av hans siste bok “Selvmord” fra 2007, og håper den vil bli oversatt. I såfall vil jeg lese med forventning om at det vil gjør vondt på en god måte, slik all god litteratur gjør. Viser oss det vi har glemt, og det vi har glemt at vi visste. Løfte frem leseren ved å grave inn i seg selv.

Édouard Levé

Selvportrett, 2011

Flamme forlag

Ilya Kabakov

Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe), 1988-95

Permanent installasjon ved museet for samtidskunst

[Anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Ny Tid]