Romanrester, del I

[Dette er den aller siste passasjen jeg strøk, like før romanen gikk i trykken, om fotografene i the Bang-bang club, som opptrer flere ganger i boken. Likevel tok jeg den ut, for å øke hastigheten i romanen mot slutten. At bare de mest sentrale står igjen. Her er en mulighet for å lese det. Som ekstramateriale.]

*

Et sort-hvitt fotografi fra Sør-afrika, tatt av fotografen Joao Silva fra «The Bang-Bang Club», der Kevin Carter også var med. Bildet viser en gate i Johannesburg. En pen ung mann krysser gaten. Han er svart, går kledd i dressbukser og hvit t-skjorte, og han ler mot kameraet, som ingenting. Siden han er i front av fotoet blir man smittet av latteren, av det lystige smilet hans, slik at det som er bak ikke synes først, før det blir tydelig, altfor tydelig, og smilet hans forvandles, for der, bare noen skritt bak ham, under kronen av et gammelt nåletre står en gruppe av ti-tolv svarte kvinner, i fotside skjørt og tørkle knyttet rundt hodet, og hamrer med trestokker mot en kropp som ligger på bakken. Det er en kvinne. Hun ligger på siden, men med ansiktet presset mot veien. Resten av kroppen stivt bakover. I billedteksten skriver Silva "Den alvorlige skadde kvinnen ble senere fraktet bort av politiet men det er uklart om hun overlevde."

På den neste siden i denne boken, vises et bilde som vant Pulitzerprisen for 1990, tatt av Greg Marinovich, en kollega fra det samme kollektivet av pressefotografer. Fotoet viser en svart mann i bar overkropp som hamrer en machete mot hodet til en skikkelse som sitter på huk, innhyllet i røyk. Mannen heter Lindsaye Thsabalala. Han tilhørte zuluene, og hadde bare gått av toget, på vei hjem fra jobb, da en gruppe ANC-tilhengere angrep ham. Uten å sjekke om han var politisk aktiv. Uten å sjekke hvem han var, hva han trodde på. De bare jaget etter ham, kastet steiner, slo, sparket og stakk ham med kniver til han lå stille på bakken. Greg beskriver hvordan noen begynner å helle bensin på den livløse kroppen. Det er i det øyeblikket han kommer seg unna, forstår hvilken fare han selv også befinner seg i, setter seg i bilen og kjører. Plutselig blir han oppmerksom på en brennende mann som løper over sletten langs veien, innhyllet i gule og blå flammer, med røyk veltende bak seg, og med fektende armer og ulende skrik før han faller sammen. Greg stanser bilen. Han tar frem kameraet tidsnok til å fange bildet: En mann i bar overkropp som løper bort til den brennende mannen mens han fremdeles sitter på knærne, og kjører macheten inn i hodet hans. En mann som nektet å dø.

Desmond Tutu skriver i forordet til boken, at det aldri hadde vært en tid da svarte var mindre verdt enn denne. Han skriver også at alle tegn tydet på at det sto noen bak, krefter som ønsket å destabilisere hele landet, ødelegge for avviklingen av apartheid, og vise at de svarte var uegnede til å styre landet. Mange år senere begynte bevisene å dukke opp. Mange ble betalt for å starte bråk, og det var også en påfallende tendens til at massakrene skjedde akkurat idet partene begynte å nærme seg en enighet rundt forhandlingsbordet.

Dessuten, som Tutu skriver, så var det ingen som spurte først, før de drepte. Alle overfallene på togene. Skuddene fra passerende biler. De traff helt vilkårlig, og drepte tilhengere fra begge sider.

Noe annet lå bak. Et ønske om kaos. En siste krampetrekning fra det vaklende regimet.

Fotavtrykkene til Desmond Tutu. i Stavanger.

Transient
Transient